fredag 3. desember 2010

Weihnachtwonderland

Mens ostalgien herjer Tyskland, er jeg rammet av norskalgi. Det til tross for at tysk jul er nydelig, prydelig. For mens de på Nytt på nytt flesker seg med ribbetull, skal halve Facebook på julebord. Jeg skulle ønske jeg også skulle på slik en fuktige festlighet og bli kjent med kolleger jeg ikke kjenner fra før, fylle kløfta med rødvin og ha vondt i hodet i morgen. Jeg har aldri opplevd at det ikke har vært moro. Likevel har ikke tyskerne tatt til seg denne norske tradisjonen. Ergo går glipp av fyllefest med professorene.

Til gjengjeld er jeg med i et juleeventyr, pakket inn i vatt. Det begynte i Berlin. Med Martin. I to dager til ende vandret vi mellom boder med falske pelsluer, glinsende julekuler og ymse brukskunst, mens marsipan, nøtter, frukter og kokoskrem kjempet om å bli dyppet i svart, brun og hvit sjokolade. Det hendte vi lot oss friste, men for det meste var det så kaldt at vi bare ville inn. Til eisbein, sauerkraut og halve ender akkopagnert av ompa opma, prost og lederhosen.

Men julemarkedene tilbyr ikke bare kitch og kos. Fart og spenning er like selvsagte ingredienser. Skal det være et lodd til glühveinen, eller kanskje en tur med radiobil? Foretrekker du spøkelseshuset, eller kan en husketur mot den kuldebitende, berlinske himmelen friste? Vi valgte heis opp i Fernsehturm, for så å driste oss til en tur med berg og dalbane. En frisk fornøyelse. Magiske minner.


torsdag 2. desember 2010

Under vinterhimmelen

Gå på et stengt julemarked,
Stille, i nysnø, lykkelig
Varm i hjertet
I eventyrland

Tenke på kjærligheten
Kjenne den, føle den, se den
I stallen under julegrana
I piperøyken over hustakene

Forsvinne i vinterhimmelen
Drømme
Vite at den stjerner sår
At den er vår


Eventyrbyen under vinterhimmelen


tirsdag 23. november 2010

Erotikk i undervisningen

"Til de fikk ordnet seg, satte brudgommen seg på høysetet, tok ut karen sin og la den tvers over stuen. Så bad han dem sette seg og brukte den til langbenk - det ble sete til tolv.
   Mens de satt i godt lag med snakk og øldrikk, kom bruden inn. Og stellet henens var så stort at fire karer måtte bære det fremfor henne i et bakstetraug.
   Da brudgommen fikk se de kom med dette, så spratt karen hans i været så de tolv falt av. Noen knekket nakken mot takbjelkene, noen falt ned og slo seg i hjel mot bord og benker, somme stod seg, men de fleste fikk men og skade.
  Så ble der likferd i stedet for bryllup på Velkje."

Jeg har begynt å forstå hvordan jeg skal få studentene til å le. Jeg leser erotiske eventyr - og forklarer dem. Like muntert var det ikke da jeg presenterte "Reveenka", ei heller slår innvandringspolitikk latterdørene opp. Men det ble god stemning da jeg lot Rune Rudberg slippe til med "Ut mot havet" fra "Allsang på Grensen". Ikke rart, han er jo nesten et erotisk eventyr i seg selv - hvis smak og behag ikke tas i betraktning.

I helga lukket Ingrid og Ingvild opp latterdøra mi, og jo mer vin vi drakk - jo mer fikk Ingrid gleden av å hete Ingvild og Ingvild gleden av å hete Ingrid. Et deilig sammensurium på 140 cm. For luftmadrassen sviktet oss. Den er nok klar for søpla. Bra vi har egen plastsøppel her, den såkalte gelber Sack, som slenges ut i gata mandag kveld.

Nå skal jeg lære nybegynnerne mine - som merkelig nok er mye mer verbale enn de viderekommende studentene - preteritum. å være - er - VAR, å spise - spiser - SPISTE, å leke - leker - LEKTE. Og sånn går dagene her. Jeg liker dem, men lengter hjem. Til eventyrlig erotikk, lørdagskaffe med Gina og Mammas makaronistuing. For å nevne noe.

Ingvild og Ingrid tok turen til det som under togtruen fra Berlin sto for dem som verdens ende. Vidunderlig var det, med piker, vin og fjas to dager til ende. 

fredag 19. november 2010

Elg i fredagsstemning



Grå skyer henger tungt over gamle DDR, mens lokalbefolkningen lager julestemning i butikkvinduer og på torget. For to timer siden ble den minst sju meter høye julegrana på Marktplatz tent. På kontoret skuer en elg majestetisk ut av vinduet. Jeg og dansken har fått han - solid innrammet og  i 1,10x70 centimeters format - fra en pensjonert professor. Landskapet den er malt inn i ser ut som en krysning av Sognsvann og Hvaler. Bare en elg i soloppgang kunne vært mer kitchy.

Skrivebordet og kontorgulvet er ryddet etter flere ukers opphopning av grammtikkøvelser, eventyr, avsiartikler og utallige utskrifter av powerpoinpresentasjoner. Og bøker, selvsagt, for ikke å glemme alle brevene fra ulike byråkratiske kanter. De får det til å koke i meg. Men jeg tyr til Spotify - og i det siste Bjørn Eidsvåg (!) - når irritasjonen blir for stor. Nå finnes den forøvrig ikke. Jeg har lagt rettbunken i veska og skal fredagsforlate instituttet til fordel for retting på kafé - og mye viktigere: Besøk. Klokken 16.03 ankommer den lille delegasjonen fra aftenredaksjonen bestående av Ingrid og Ingvild. Helgen kan ikke bli annet enn storartet!

søndag 7. november 2010

Rosa sløyfer og bollekinn

Forrige søndag da kirkeklokkene klang, skulle jeg være fadder for første gang. Men vintertiden og jeg, vi var i utakt, viste det seg, så først kvart over elleve entret jeg min barndoms kirke. Utrolig nok med hvilepuls og uten UP i hælene. To minutter senere kunne foreldre og faddere reise seg, og da lille Nova Christina lå i pappas armer uten lue på, gråt vi litt begge to. Rosa sløyfer og bollekinn reiser jeg gjerne til Norge for.

 
To stolte faddere og en minichris

39 dager

Kirkeklokker fra tre kanter – klingende i søndagskor – vekte meg i dag. Dimensjonen på de tre kirkene, Dicke Marie, Lange Jacob og St. Nicolai, harmonerer ikke med størrelsen på byen. De er 800 år gamle kjemper i barnesko. Kanskje var det derfor de overlevde både krigen med stor k, tidligere kriger og  det gudsforlatte DDR. Uansett er det søndag, og jeg tenker at jeg blogger for lite. Er ikke bloggen egentlig et medium ment for spontan og hyppig bruk? Jeg skal i hvert fall prøve å la den bli det.
tynt ligger jeg likevel ikke an – sju innlegg på 39 dager. For så lenge er det siden Das Leben der deutschen Maria startet. Det har for lengst rukket å bli hverdagen min. En hverdag der jeg blomstrer, banner, lengter og tenker.
Jeg blomstrer når jeg får en uventet melding fra verdens beste Martin, får studentene til å engasjere seg, når de holder foredrag uten manus og når jeg snakker tysk som en foss. For å nevne noe. Jeg banner når projektoren er død, når vi skal se på Døden på Oslo S og lyden er død eller jeg må fylle ut skjema nummer fire for å få skaffe lektor Elle en e-postadresse som slutter med @uni-greifswald. Jeg er også litt irritert over ennå ikke å ha mottatt en krone for jobben jeg gjør her. Men kjenner jeg Personalamt rett, så har de nok Ordnung det hele. Det er bare litt rart at det var så veldig viktig at jeg kunne dokumentere at jeg hadde en tysk konto innen fredag 8. oktober. Men det er kanskje den tiden det tar å føre opplysningene over på fire nye skjemaer og sende dem til lønnsavdelingen.
Jeg lengter hele tiden, og lar med glede den norske kontoen min få ta del i det. For lengselen er til å leve med når den får jevnlige kuropphold i Oscars gate. Aller sterkest er den før en kur på Alexanderplatz. Og aller best blir den kurert der. Det skal det bli mer av.
Stevnemøtet var ikke over ved Fernsehturm. Det fortsatte i Greifswald – med både gardiner og gardinopphenger fra Oslo. Koseligere har det aldri vært her, enn da de gardinene var hengt opp. Gardinopphengeren er den desidert skjønneste håndverkeren jeg har møtt i det siste, men ikke den eneste. To andre bor jeg sammen med, henholdsvis en doktorgradstipendiat i biokjemi og en jusstudent som skal på utveksling til Island. Vi hadde nemlig vaskemaskinkrise i wohngemeinschaften vår, og da gjemte de akademikerne i seg. Første gang med mye skruing og liten suksess. Vannet flommet på badet (som vi for all del ikke må unne litt varme nå når vi har entret november. Strøm koster tross alt penger). Internett ble løsningen, og etter tre uker uten vaskemuligheter gned de akademikerhåndverkerne seg hanekrye i hendene: Den tilsendte pumpa til en pris av 5,92 euro viste seg å være akkurat det vi trengte for igjen å kunne kjenne lukten av tysk tøymykner på kroppen.
De ekte håndverkerne møtte jeg i går – på ei 106 år gammel seilskute. En av dem hadde bedt meg med. Han flyktet fra Polen og kommunistene i 1985 og havnet i Vest-Tyskland. Nå tvinger arbeidsmarkedet han og hans polske kokkekone til Norge og et nytt liv som bussjåfør – hvis alt går som planlagt. Veien går via Greifswald. Her lærer nemlig han og skjebnefrendene norsk på statens regning (ta det med ro – dere som ikke har skjønt at dere ikke kan stemme Frp: Det er den TYSKE stat som betaler).
Den ivrigste av de fremtidige bussjåførene er altså denne 53 år gamle tidligere flyktningen, for han har lagt universitetet for sine føtter. Tre ettermiddagen er han på nybegynnerkurs hos meg etter hans daglige heldagsnorskkurs er ferdig. Respekt. Etter seks timer ba han meg med på båttur. Med en stresset papegøye på høyre skulder, som stikker klørne sine stadig lenger inn, hadde jeg lyst til å si nei, men hjertet sa ja. Så i går tilbragte jeg seks timer på en seilskute sammen med blant annet ti tyskere som snart skal kjøre E6 og Ekebergåsen. Noen målrettede og behagelige, andre brautende og fulle av schnaps. Det er kortversjonen. Og vi dro ut mot havet, møtte det og satte seil.
Vaskemaskinreperatørene Friedemann og Hauke

                            Gardinopphengeren Martin

Fremtidig bussjåfører viser sjøkrefter

søndag 24. oktober 2010

Min kamp. Terningkast fem

Jeg kneler ned på gata, min gate, Lange Strasse, tynget av vesker fylt til randen med klær og bøker, men ultralett til sinns. Klokka er 07.40, og himmelen har den samme funklende pastellfargen som da jeg kom hit med 40 kilo bagasje for 24 dager siden. Da var det solnedgangen som sørget for fargene. Det var vakkert, men inni meg hadde sola gått ned for lengst. Den har stått opp igjen. Og nå – på berlintoget – reiser jeg sammen med den. Jeg skal møte Martin. Kl. 11.03 på spor 13. Et høydepunkt av det store slaget, det største siden jeg ble “tysk”. Godt livet ikke er en novelle, for så intenst, rastløst, smilende, gråtende jeg har gledet meg til dette, ville det hele vært over med en setning på mandag.

Livet er heller en dårlig planlagt samtidsroman, men ingen dårlig roman. Mitt eget vil jeg gi en femmer. Det kunne nok blitt en bra kamp, selv om denne bloggen begynte med flere tårer enn jeg visste jeg hadde. Life is a roller coaster. Ronan Keating. Jeg har singelen. Men har ikke hørt på den siden jeg var 17 – tror jeg. Men kanskje jeg skal grave den fram fra haugen med tingene mine hjemme hos mamma og pappa. For på musikkfronten går jeg i barndommen om dagen. De ferskeste studentene mine, det vil si de som (stort sett) ikke kunne et ord norsk for to uker siden, vil nemlig lære norske godnattsanger. Og det skal de få. So ro, lille mann, Trollmors vuggesang og Lykkeliten er printet og kopiert i 25 eksemplarer (det går med hinsides mye papir i en lærerhverdag – en pedagogisk nødvendighet så lenge teknikken ikke står en bi). Enkelt. Det som verre er, er å knekke spotifykoden, for da jeg ble “tvunget” til å kjøpe premiumabbonement (for å kunne bruke spotify i Tyskland), ble jeg samtidig lovet at jeg kunne høre på musikk i “offline mode”. Hvordan det fungerer i praksis kommuniseres ikke fullt så effektivt. Og så må høyttalerne i klasserommet la seg koble til. Forrige uke bestemte en svenskstudent med høy teknisk kompetanse seg for å lære norsk. Et godt eksempel på en kommende vinn-vinn-situasjon.

Ellers trives jeg i underholdningsbransjen; som kunnskapsbank, mor og pedagog for drøye 80 barn mellom 18 og 26. Hadde det ikke vært for at de er oppdratt til å oppføre seg langt høfligere enn norske studenter – og således lar mobilen ligge i sekken i timen – er jeg redd jeg med min til tider komiske tysk og heftige gestikulering allerede hadde vært en populær snutt på youtube. Studentene er så høflige at de heller lar vær å forstå enn å spørre. Jeg gruer meg til den dagen jeg oppdager at jeg har undervist i seks timer med skjørtet nedi strømpebuksa. Jeg ser ikke bort fra at de ville ha holdt både kjeften og maska. Heldigvis satt ei som har bodd i Norge på første rad da jeg viste fram et lite stykke Norge på power point. Det var nemlig “Marlboro Merkesjokolade” som tronet foran gresset, kunene og fjellene på lerretet. Da lærte jeg at jeg ikke kan ta for gitt at Google spiller på lag med meg, selv om jeg gjerne dater denne søkemotoren til langt på natt for å kunne gi studentene et riktig og motiverende bilde av Norge, kulturen vår og språket vårt. Resten av togturen skal jeg bruke på å forberede eventyrundervisning, før jeg finner ut hva slags grammatikk nybegynnerne skal få bryne seg på til uka. Det er en fargerik hverdag, lektorlivet i Greifswald, selv om fire av ukas 16 undervisningstimer gjennomføres i en nedlagt barneklinikk et spydkast fra jernbanestasjonen. Store, tomme murbygninger i gater nær døden. Tomme rom, klistremerker, doktortitler, badekar. Og et klasserom for 50. Vi er fem, kanskje seks, samt en prosjektor som nekter å samarbeide med pc-en. Ingen tavle, men masse ekko. Damals in der DDR, tenker jeg da. Jeg har investert i DVD-boksen med samme navn, for å finne ut om jeg har rett. Alt handler ikke om Norge, selv om jeg trives som “ambassadør”. Akkurat nå i et landskap av vindmøller som fyker forbi.

tirsdag 5. oktober 2010

Livet på luftmadrass

Det begynte for seks dager siden. Livet på luftmadrass. Jeg håpet det skulle ta slutt på mandag og brukte fem-ti morgenminutter på å presse luft ut av plastikken, før jeg rullet den sammen og la den under senga. Sammen med den gule pumpa. Vi hadde allerede opplevd mye sammen. Vi hadde gått fra Bislett til Nationalteateret og reist videre til Gardermoen, for derfra å fly til Berlin, gå på kafé og videre ta plass på toget til Greifswald.

Vel framme viste det seg at madrassen hadde blitt skadet på reisen. Heldigvis tilbød en snill, ny samboer seg å plastre den, og jeg kunne ta plass mellom blå plast og en gardin og et nylonteppe. Slik forløp de neste nettene. Men etterhvert begynte madrassen å gå lei. Den begynte å lekke - uvisst fra hvor (ja, jeg kan legge den i badekaret å sjekke. Men det gjør jeg ikke). Om ikke annet sørger lekkasjen for å holde leggmusklene mine i sving med en nå rutinepreget pumpesession ved midnattstid.

Tilbake til mandagen. Mamma og pappa var på plass, med lampene, bøkene, skjørtene og trusene mine. Lykke. Vi skulle på madrasshopping. Hvor mye ville jeg betale? 1200 euro for en som reagerer på kroppsvarme og føyer seg slikemykt etter legemet? 500 euro for en som det ikke er noe spesielt å si om? Eller 279 for det billig alternativ? Det siste takk, med 20 prosent rabatt - litt uvisst av hvilken grunn. Men det koster å velge billig. Ikke penger, men ekstranetter på lekkende luftmadrass, nå kledd med laken og med dyne oppå.

Etterfølgeren kommer på torsdag. Tilkjørt kl. 16 for 16 euro. Det blir en himmelsk natt. Er madrassen god, vil kanskje noen spørre. Uansett uendelig mye bedre enn luftlekkasje og sengebunnsmak i ryggen, svarer jeg. Og hva er vel bedre enn å ha en mamma og en pappa som er minst like glade som meg for at liggeunderlaget skal bli bedre? De er heltene i mitt liv. Det gikk opp for meg da jeg tok farvel med dem i dag. De kjører til Tyskland med flyttelass og sier ganske enkelt "det skulle bare mangle, jenta mi".

   Heltene i mitt liv - utenfor det de har utpekt som sitt stamhotell i gata mi



Ut mot havet

Grått og trist. Assosiasjoner til gamle DDR. Nå er det 20 år siden menneskene som hadde levd bak muren, ble gjenforent med BRD. Historien ville det slik at Tyskland ble delt i to, men det kom aldri til skilsmisse, bare en evinnelig separasjon, der partene gikk hver sin vei. I dag er de ett igjen, selv om 40 prosent av dagens østdyskere føler seg som annenrangs borgere.

Jeg ville ha grøsset med tanke på gråheten, men også kjent et stikk av skrekkblandet fryd, hvis jeg som 12-åring hadde blitt fortalt at om 15 år bor du i Øst-Tyskland. I dag folkeregistrerte jeg meg her. På Einwohnermeldeamt, midt mellom kroneksempler på såkalt plattenbau, østtyskernes effektive og billige byggeteknikk blottet for estetikk.

Der var nokså grått, men ikke trist. Noen steinkast unna ligger rådhusplassen omringet av restaurert middelalderarv, fire kilometer østover ligger havet. Det var dit jeg gikk på lørdag. For å puste, for å slutte å gråte og begynne å nyte. Det hjalp.
4 km fra Greifswald sentrum åpenbarer havet seg for deg.

lørdag 2. oktober 2010

En måte å komme nærmere Norge på

http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.7317286

Jeg har funnet en fin måte å komme nærmere Norge og oslolivet på. Den slo mot meg på db.no da jeg sto opp i dag: Radiotokumentaren. Tonjes versjon. Eksen til Knausgård snakker om det Kristiane og jeg snakket om i de stille bølgene i Palolem i India den første uka i januar i år. Er den grei, måten han kjemer kampen sin på? Det har vært et tema siden. Nå gleder jeg meg til sjette kamp og norsk jul.

Det høres nok ut som om jeg har glemt at min kjære Jahn Teigen mener det er best å være optimist. Jeg burde se framover, ikke bakover. Men akkurat nå står fortiden så klar for meg og framtiden så tåkete - men dog full av drømmer. Det jeg vet, er at Knausgård ikke bare skal være med meg hjem til jul, men også inn i klasserommet. Studentene skal få høre både hans og Tonjes versjon.

fredag 1. oktober 2010

Oslo, jeg savner deg!

Øverst på savnelista

Nr. 2

Og det er flere, blant annet "two norwegian girls from Norway"

Die "Heimat" der deutschen Maria

Lange Straße 62 (t.v.)
Her bor jeg sammen med tre gutter, ei jente og ei marihøne.

Tungsinn i Tyskland

Med 40 kilo bagasje (ja, jeg utnyttet Norwegians generøse tilbud om å sjekke inn to kolli) strenet jeg - i den grad det er mulig for et pakkesel - ut fra Schönfeld flyplass onsdag formiddag denne uken. Tyskland lå for mine føtter, og jeg takket Knut Hoem for at han med sin veiviser til Berlin gjorde ankomsten til B-byen enklere enn noen gang. Jeg slapp å gjøre feilen å ha for store penger til billettautomatene nok engang. Ikke fordi jeg har vært flink og spart på eurorusk, men fordi Hoem viste meg vei til flyplasskiosken.

Jeg så frem til noen timer der Mitte møter Prenzlauer Berg, men Alex ville det annerledes. S-bahnstasjonen hans hadde nemlig ikke noen ledig oppbevaringsboks i str. XL. Jeg måtte gå videre 40 kilo tyngre enn planlagt. Etter fem forsøk - og fortsatt uten helt å vite hva tråløst nett heter på tysk - logget jeg og mine 40 ekstra oss på internett på en italiensk restaurant et steinkast fra Fernsehturm.

Ingen mail fra den såkalte hovedleieren av leiligheten jeg skulle dele med fire andre. Det gikk opp for meg at jeg risikerte å komme til låst dør noen timer senere. Det var bare å sette seg på toget og lukke øynene, åpne dem for å se grønne stepper, kjøttfulle okser og ulike typer kraftverk fare forbi. Eller motsatt. Det var jeg som for forbi, på vei til mitt liv som norsklektor ved Ernst Moritz Arndt Universität Greifswald.


Pastellfargene buktet seg på skumringshimmelen da jeg gikk innover hovedgaten i den den halvthundretusen store byen som engang lå bak jernteppet. Det var vakkert, jeg var tom. Jeg satte meg på en benk og fant et tilgjengelig nettverk. Fortsatt ikke noe velkommen. Jeg gikk videre, men satte meg snart på en mindre benk og gråt med hodet lent inntil en grafittidekt trevegg. Det var tåre nummer 3000, 3001, 3002 den dagen. Smaken av kjærlighet.

Ti minutter senere trykte jeg på knappen med flest navn på på porttelefonen til Lange Straße 62. Og det svarte! Jeg 40 kg+ var én etasje unna mitt nye hjem. Der vanket omvisning og varme ord. Verdens styggeste sofa og fredelig anarki pluss rommet som jeg, sekken og kofferten ikke klarer å fylle. På søndag kommer påfyll fra Norge - med bil, med Mamma og Pappa.

Og det gleder jeg meg til når jeg ligger på min midlertidige madrass, 2x120 luft og blå plast. Den svake, men grufulle lyden av sivende luft holdt et øyblikk på å ta motet fra meg, men så forbarmet en samboer med tape seg over madrassen min, og de første nettene i Greifswald var reddet.

Jeg har vært på jobb i to dager nå. Alene, for de andre lektorene lar vente på seg. Det er meg og håndverkerne og en professor i ny og ne som holder hus hos Skandinavisk avdeling aka Nordisk institutt en drøy uke før semesterstart. Villaen vår renoveres nemlig - nesten fullstendig. Kontoret der jeg, en danske og to svensker skal legge hodene i bløt for å fenge studentene våre, forblir urørt. Det betyr vegg- til veggteppe, løse ledninger og nedstøvede bokhyller. Hjemmekos, om ikke annet.

I dag gikk jeg i to timer på leting etter folkeregistreringskontoret mellom DDR-blokker og mer innbydende bygninger i utkanten av byen (som viser seg å være større enn mine fordommer trodde). Målet viste seg å være en låst dør. Om ikke annet fant jeg ut at den er åpen på tirsdag mellom 9 og 12 og 14 og 16 - og at det tar fem minutter å ta buss dit (!)

Nå venter jeg på at studentene mine skal lokke fram Maria'n som er beryktet for smil og støy. Foreløpig sover hun på luftmadrass.