Tungsinn i Tyskland

Med 40 kilo bagasje (ja, jeg utnyttet Norwegians generøse tilbud om å sjekke inn to kolli) strenet jeg - i den grad det er mulig for et pakkesel - ut fra Schönfeld flyplass onsdag formiddag denne uken. Tyskland lå for mine føtter, og jeg takket Knut Hoem for at han med sin veiviser til Berlin gjorde ankomsten til B-byen enklere enn noen gang. Jeg slapp å gjøre feilen å ha for store penger til billettautomatene nok engang. Ikke fordi jeg har vært flink og spart på eurorusk, men fordi Hoem viste meg vei til flyplasskiosken.

Jeg så frem til noen timer der Mitte møter Prenzlauer Berg, men Alex ville det annerledes. S-bahnstasjonen hans hadde nemlig ikke noen ledig oppbevaringsboks i str. XL. Jeg måtte gå videre 40 kilo tyngre enn planlagt. Etter fem forsøk - og fortsatt uten helt å vite hva tråløst nett heter på tysk - logget jeg og mine 40 ekstra oss på internett på en italiensk restaurant et steinkast fra Fernsehturm.

Ingen mail fra den såkalte hovedleieren av leiligheten jeg skulle dele med fire andre. Det gikk opp for meg at jeg risikerte å komme til låst dør noen timer senere. Det var bare å sette seg på toget og lukke øynene, åpne dem for å se grønne stepper, kjøttfulle okser og ulike typer kraftverk fare forbi. Eller motsatt. Det var jeg som for forbi, på vei til mitt liv som norsklektor ved Ernst Moritz Arndt Universität Greifswald.


Pastellfargene buktet seg på skumringshimmelen da jeg gikk innover hovedgaten i den den halvthundretusen store byen som engang lå bak jernteppet. Det var vakkert, jeg var tom. Jeg satte meg på en benk og fant et tilgjengelig nettverk. Fortsatt ikke noe velkommen. Jeg gikk videre, men satte meg snart på en mindre benk og gråt med hodet lent inntil en grafittidekt trevegg. Det var tåre nummer 3000, 3001, 3002 den dagen. Smaken av kjærlighet.

Ti minutter senere trykte jeg på knappen med flest navn på på porttelefonen til Lange Straße 62. Og det svarte! Jeg 40 kg+ var én etasje unna mitt nye hjem. Der vanket omvisning og varme ord. Verdens styggeste sofa og fredelig anarki pluss rommet som jeg, sekken og kofferten ikke klarer å fylle. På søndag kommer påfyll fra Norge - med bil, med Mamma og Pappa.

Og det gleder jeg meg til når jeg ligger på min midlertidige madrass, 2x120 luft og blå plast. Den svake, men grufulle lyden av sivende luft holdt et øyblikk på å ta motet fra meg, men så forbarmet en samboer med tape seg over madrassen min, og de første nettene i Greifswald var reddet.

Jeg har vært på jobb i to dager nå. Alene, for de andre lektorene lar vente på seg. Det er meg og håndverkerne og en professor i ny og ne som holder hus hos Skandinavisk avdeling aka Nordisk institutt en drøy uke før semesterstart. Villaen vår renoveres nemlig - nesten fullstendig. Kontoret der jeg, en danske og to svensker skal legge hodene i bløt for å fenge studentene våre, forblir urørt. Det betyr vegg- til veggteppe, løse ledninger og nedstøvede bokhyller. Hjemmekos, om ikke annet.

I dag gikk jeg i to timer på leting etter folkeregistreringskontoret mellom DDR-blokker og mer innbydende bygninger i utkanten av byen (som viser seg å være større enn mine fordommer trodde). Målet viste seg å være en låst dør. Om ikke annet fant jeg ut at den er åpen på tirsdag mellom 9 og 12 og 14 og 16 - og at det tar fem minutter å ta buss dit (!)

Nå venter jeg på at studentene mine skal lokke fram Maria'n som er beryktet for smil og støy. Foreløpig sover hun på luftmadrass.