søndag 24. oktober 2010

Min kamp. Terningkast fem

Jeg kneler ned på gata, min gate, Lange Strasse, tynget av vesker fylt til randen med klær og bøker, men ultralett til sinns. Klokka er 07.40, og himmelen har den samme funklende pastellfargen som da jeg kom hit med 40 kilo bagasje for 24 dager siden. Da var det solnedgangen som sørget for fargene. Det var vakkert, men inni meg hadde sola gått ned for lengst. Den har stått opp igjen. Og nå – på berlintoget – reiser jeg sammen med den. Jeg skal møte Martin. Kl. 11.03 på spor 13. Et høydepunkt av det store slaget, det største siden jeg ble “tysk”. Godt livet ikke er en novelle, for så intenst, rastløst, smilende, gråtende jeg har gledet meg til dette, ville det hele vært over med en setning på mandag.

Livet er heller en dårlig planlagt samtidsroman, men ingen dårlig roman. Mitt eget vil jeg gi en femmer. Det kunne nok blitt en bra kamp, selv om denne bloggen begynte med flere tårer enn jeg visste jeg hadde. Life is a roller coaster. Ronan Keating. Jeg har singelen. Men har ikke hørt på den siden jeg var 17 – tror jeg. Men kanskje jeg skal grave den fram fra haugen med tingene mine hjemme hos mamma og pappa. For på musikkfronten går jeg i barndommen om dagen. De ferskeste studentene mine, det vil si de som (stort sett) ikke kunne et ord norsk for to uker siden, vil nemlig lære norske godnattsanger. Og det skal de få. So ro, lille mann, Trollmors vuggesang og Lykkeliten er printet og kopiert i 25 eksemplarer (det går med hinsides mye papir i en lærerhverdag – en pedagogisk nødvendighet så lenge teknikken ikke står en bi). Enkelt. Det som verre er, er å knekke spotifykoden, for da jeg ble “tvunget” til å kjøpe premiumabbonement (for å kunne bruke spotify i Tyskland), ble jeg samtidig lovet at jeg kunne høre på musikk i “offline mode”. Hvordan det fungerer i praksis kommuniseres ikke fullt så effektivt. Og så må høyttalerne i klasserommet la seg koble til. Forrige uke bestemte en svenskstudent med høy teknisk kompetanse seg for å lære norsk. Et godt eksempel på en kommende vinn-vinn-situasjon.

Ellers trives jeg i underholdningsbransjen; som kunnskapsbank, mor og pedagog for drøye 80 barn mellom 18 og 26. Hadde det ikke vært for at de er oppdratt til å oppføre seg langt høfligere enn norske studenter – og således lar mobilen ligge i sekken i timen – er jeg redd jeg med min til tider komiske tysk og heftige gestikulering allerede hadde vært en populær snutt på youtube. Studentene er så høflige at de heller lar vær å forstå enn å spørre. Jeg gruer meg til den dagen jeg oppdager at jeg har undervist i seks timer med skjørtet nedi strømpebuksa. Jeg ser ikke bort fra at de ville ha holdt både kjeften og maska. Heldigvis satt ei som har bodd i Norge på første rad da jeg viste fram et lite stykke Norge på power point. Det var nemlig “Marlboro Merkesjokolade” som tronet foran gresset, kunene og fjellene på lerretet. Da lærte jeg at jeg ikke kan ta for gitt at Google spiller på lag med meg, selv om jeg gjerne dater denne søkemotoren til langt på natt for å kunne gi studentene et riktig og motiverende bilde av Norge, kulturen vår og språket vårt. Resten av togturen skal jeg bruke på å forberede eventyrundervisning, før jeg finner ut hva slags grammatikk nybegynnerne skal få bryne seg på til uka. Det er en fargerik hverdag, lektorlivet i Greifswald, selv om fire av ukas 16 undervisningstimer gjennomføres i en nedlagt barneklinikk et spydkast fra jernbanestasjonen. Store, tomme murbygninger i gater nær døden. Tomme rom, klistremerker, doktortitler, badekar. Og et klasserom for 50. Vi er fem, kanskje seks, samt en prosjektor som nekter å samarbeide med pc-en. Ingen tavle, men masse ekko. Damals in der DDR, tenker jeg da. Jeg har investert i DVD-boksen med samme navn, for å finne ut om jeg har rett. Alt handler ikke om Norge, selv om jeg trives som “ambassadør”. Akkurat nå i et landskap av vindmøller som fyker forbi.

tirsdag 5. oktober 2010

Livet på luftmadrass

Det begynte for seks dager siden. Livet på luftmadrass. Jeg håpet det skulle ta slutt på mandag og brukte fem-ti morgenminutter på å presse luft ut av plastikken, før jeg rullet den sammen og la den under senga. Sammen med den gule pumpa. Vi hadde allerede opplevd mye sammen. Vi hadde gått fra Bislett til Nationalteateret og reist videre til Gardermoen, for derfra å fly til Berlin, gå på kafé og videre ta plass på toget til Greifswald.

Vel framme viste det seg at madrassen hadde blitt skadet på reisen. Heldigvis tilbød en snill, ny samboer seg å plastre den, og jeg kunne ta plass mellom blå plast og en gardin og et nylonteppe. Slik forløp de neste nettene. Men etterhvert begynte madrassen å gå lei. Den begynte å lekke - uvisst fra hvor (ja, jeg kan legge den i badekaret å sjekke. Men det gjør jeg ikke). Om ikke annet sørger lekkasjen for å holde leggmusklene mine i sving med en nå rutinepreget pumpesession ved midnattstid.

Tilbake til mandagen. Mamma og pappa var på plass, med lampene, bøkene, skjørtene og trusene mine. Lykke. Vi skulle på madrasshopping. Hvor mye ville jeg betale? 1200 euro for en som reagerer på kroppsvarme og føyer seg slikemykt etter legemet? 500 euro for en som det ikke er noe spesielt å si om? Eller 279 for det billig alternativ? Det siste takk, med 20 prosent rabatt - litt uvisst av hvilken grunn. Men det koster å velge billig. Ikke penger, men ekstranetter på lekkende luftmadrass, nå kledd med laken og med dyne oppå.

Etterfølgeren kommer på torsdag. Tilkjørt kl. 16 for 16 euro. Det blir en himmelsk natt. Er madrassen god, vil kanskje noen spørre. Uansett uendelig mye bedre enn luftlekkasje og sengebunnsmak i ryggen, svarer jeg. Og hva er vel bedre enn å ha en mamma og en pappa som er minst like glade som meg for at liggeunderlaget skal bli bedre? De er heltene i mitt liv. Det gikk opp for meg da jeg tok farvel med dem i dag. De kjører til Tyskland med flyttelass og sier ganske enkelt "det skulle bare mangle, jenta mi".

   Heltene i mitt liv - utenfor det de har utpekt som sitt stamhotell i gata mi



Ut mot havet

Grått og trist. Assosiasjoner til gamle DDR. Nå er det 20 år siden menneskene som hadde levd bak muren, ble gjenforent med BRD. Historien ville det slik at Tyskland ble delt i to, men det kom aldri til skilsmisse, bare en evinnelig separasjon, der partene gikk hver sin vei. I dag er de ett igjen, selv om 40 prosent av dagens østdyskere føler seg som annenrangs borgere.

Jeg ville ha grøsset med tanke på gråheten, men også kjent et stikk av skrekkblandet fryd, hvis jeg som 12-åring hadde blitt fortalt at om 15 år bor du i Øst-Tyskland. I dag folkeregistrerte jeg meg her. På Einwohnermeldeamt, midt mellom kroneksempler på såkalt plattenbau, østtyskernes effektive og billige byggeteknikk blottet for estetikk.

Der var nokså grått, men ikke trist. Noen steinkast unna ligger rådhusplassen omringet av restaurert middelalderarv, fire kilometer østover ligger havet. Det var dit jeg gikk på lørdag. For å puste, for å slutte å gråte og begynne å nyte. Det hjalp.
4 km fra Greifswald sentrum åpenbarer havet seg for deg.

lørdag 2. oktober 2010

En måte å komme nærmere Norge på

http://www.nrk.no/programmer/radio/radiodokumentaren/1.7317286

Jeg har funnet en fin måte å komme nærmere Norge og oslolivet på. Den slo mot meg på db.no da jeg sto opp i dag: Radiotokumentaren. Tonjes versjon. Eksen til Knausgård snakker om det Kristiane og jeg snakket om i de stille bølgene i Palolem i India den første uka i januar i år. Er den grei, måten han kjemer kampen sin på? Det har vært et tema siden. Nå gleder jeg meg til sjette kamp og norsk jul.

Det høres nok ut som om jeg har glemt at min kjære Jahn Teigen mener det er best å være optimist. Jeg burde se framover, ikke bakover. Men akkurat nå står fortiden så klar for meg og framtiden så tåkete - men dog full av drømmer. Det jeg vet, er at Knausgård ikke bare skal være med meg hjem til jul, men også inn i klasserommet. Studentene skal få høre både hans og Tonjes versjon.

fredag 1. oktober 2010

Oslo, jeg savner deg!

Øverst på savnelista

Nr. 2

Og det er flere, blant annet "two norwegian girls from Norway"

Die "Heimat" der deutschen Maria

Lange Straße 62 (t.v.)
Her bor jeg sammen med tre gutter, ei jente og ei marihøne.

Tungsinn i Tyskland

Med 40 kilo bagasje (ja, jeg utnyttet Norwegians generøse tilbud om å sjekke inn to kolli) strenet jeg - i den grad det er mulig for et pakkesel - ut fra Schönfeld flyplass onsdag formiddag denne uken. Tyskland lå for mine føtter, og jeg takket Knut Hoem for at han med sin veiviser til Berlin gjorde ankomsten til B-byen enklere enn noen gang. Jeg slapp å gjøre feilen å ha for store penger til billettautomatene nok engang. Ikke fordi jeg har vært flink og spart på eurorusk, men fordi Hoem viste meg vei til flyplasskiosken.

Jeg så frem til noen timer der Mitte møter Prenzlauer Berg, men Alex ville det annerledes. S-bahnstasjonen hans hadde nemlig ikke noen ledig oppbevaringsboks i str. XL. Jeg måtte gå videre 40 kilo tyngre enn planlagt. Etter fem forsøk - og fortsatt uten helt å vite hva tråløst nett heter på tysk - logget jeg og mine 40 ekstra oss på internett på en italiensk restaurant et steinkast fra Fernsehturm.

Ingen mail fra den såkalte hovedleieren av leiligheten jeg skulle dele med fire andre. Det gikk opp for meg at jeg risikerte å komme til låst dør noen timer senere. Det var bare å sette seg på toget og lukke øynene, åpne dem for å se grønne stepper, kjøttfulle okser og ulike typer kraftverk fare forbi. Eller motsatt. Det var jeg som for forbi, på vei til mitt liv som norsklektor ved Ernst Moritz Arndt Universität Greifswald.


Pastellfargene buktet seg på skumringshimmelen da jeg gikk innover hovedgaten i den den halvthundretusen store byen som engang lå bak jernteppet. Det var vakkert, jeg var tom. Jeg satte meg på en benk og fant et tilgjengelig nettverk. Fortsatt ikke noe velkommen. Jeg gikk videre, men satte meg snart på en mindre benk og gråt med hodet lent inntil en grafittidekt trevegg. Det var tåre nummer 3000, 3001, 3002 den dagen. Smaken av kjærlighet.

Ti minutter senere trykte jeg på knappen med flest navn på på porttelefonen til Lange Straße 62. Og det svarte! Jeg 40 kg+ var én etasje unna mitt nye hjem. Der vanket omvisning og varme ord. Verdens styggeste sofa og fredelig anarki pluss rommet som jeg, sekken og kofferten ikke klarer å fylle. På søndag kommer påfyll fra Norge - med bil, med Mamma og Pappa.

Og det gleder jeg meg til når jeg ligger på min midlertidige madrass, 2x120 luft og blå plast. Den svake, men grufulle lyden av sivende luft holdt et øyblikk på å ta motet fra meg, men så forbarmet en samboer med tape seg over madrassen min, og de første nettene i Greifswald var reddet.

Jeg har vært på jobb i to dager nå. Alene, for de andre lektorene lar vente på seg. Det er meg og håndverkerne og en professor i ny og ne som holder hus hos Skandinavisk avdeling aka Nordisk institutt en drøy uke før semesterstart. Villaen vår renoveres nemlig - nesten fullstendig. Kontoret der jeg, en danske og to svensker skal legge hodene i bløt for å fenge studentene våre, forblir urørt. Det betyr vegg- til veggteppe, løse ledninger og nedstøvede bokhyller. Hjemmekos, om ikke annet.

I dag gikk jeg i to timer på leting etter folkeregistreringskontoret mellom DDR-blokker og mer innbydende bygninger i utkanten av byen (som viser seg å være større enn mine fordommer trodde). Målet viste seg å være en låst dør. Om ikke annet fant jeg ut at den er åpen på tirsdag mellom 9 og 12 og 14 og 16 - og at det tar fem minutter å ta buss dit (!)

Nå venter jeg på at studentene mine skal lokke fram Maria'n som er beryktet for smil og støy. Foreløpig sover hun på luftmadrass.