Das Leben der deutschen Maria: 39 dager

Kirkeklokker fra tre kanter – klingende i søndagskor – vekte meg i dag. Dimensjonen på de tre kirkene, Dicke Marie, Lange Jacob og St. Nicolai, harmonerer ikke med størrelsen på byen. De er 800 år gamle kjemper i barnesko. Kanskje var det derfor de overlevde både krigen med stor k, tidligere kriger og det gudsforlatte DDR. Uansett er det søndag, og jeg tenker at jeg blogger for lite. Er ikke bloggen egentlig et medium ment for spontan og hyppig bruk? Jeg skal i hvert fall prøve å la den bli det.

Så tynt ligger jeg likevel ikke an – sju innlegg på 39 dager. For så lenge er det siden Das Leben der deutschen Maria startet. Det har for lengst rukket å bli hverdagen min. En hverdag der jeg blomstrer, banner, lengter og tenker.

Jeg blomstrer når jeg får en uventet melding fra verdens beste Martin, får studentene til å engasjere seg, når de holder foredrag uten manus og når jeg snakker tysk som en foss. For å nevne noe. Jeg banner når projektoren er død, når vi skal se på Døden på Oslo S og lyden er død eller jeg må fylle ut skjema nummer fire for å få skaffe lektor Elle en e-postadresse som slutter med @uni-greifswald. Jeg er også litt irritert over ennå ikke å ha mottatt en krone for jobben jeg gjør her. Men kjenner jeg Personalamt rett, så har de nok Ordnung det hele. Det er bare litt rart at det var så veldig viktig at jeg kunne dokumentere at jeg hadde en tysk konto innen fredag 8. oktober. Men det er kanskje den tiden det tar å føre opplysningene over på fire nye skjemaer og sende dem til lønnsavdelingen.

Jeg lengter hele tiden, og lar med glede den norske kontoen min få ta del i det. For lengselen er til å leve med når den får jevnlige kuropphold i Oscars gate. Aller sterkest er den før en kur på Alexanderplatz. Og aller best blir den kurert der. Det skal det bli mer av.

Stevnemøtet var ikke over ved Fernsehturm. Det fortsatte i Greifswald – med både gardiner og gardinopphenger fra Oslo. Koseligere har det aldri vært her, enn da de gardinene var hengt opp. Gardinopphengeren er den desidert skjønneste håndverkeren jeg har møtt i det siste, men ikke den eneste. To andre bor jeg sammen med, henholdsvis en doktorgradstipendiat i biokjemi og en jusstudent som skal på utveksling til Island. Vi hadde nemlig vaskemaskinkrise i wohngemeinschaften vår, og da gjemte de akademikerne i seg. Første gang med mye skruing og liten suksess. Vannet flommet på badet (som vi for all del ikke må unne litt varme nå når vi har entret november. Strøm koster tross alt penger). Internett ble løsningen, og etter tre uker uten vaskemuligheter gned de akademikerhåndverkerne seg hanekrye i hendene: Den tilsendte pumpa til en pris av 5,92 euro viste seg å være akkurat det vi trengte for igjen å kunne kjenne lukten av tysk tøymykner på kroppen.

De ekte håndverkerne møtte jeg i går – på ei 106 år gammel seilskute. En av dem hadde bedt meg med. Han flyktet fra Polen og kommunistene i 1985 og havnet i Vest-Tyskland. Nå tvinger arbeidsmarkedet han og hans polske kokkekone til Norge og et nytt liv som bussjåfør – hvis alt går som planlagt. Veien går via Greifswald. Her lærer nemlig han og skjebnefrendene norsk på statens regning (ta det med ro – dere som ikke har skjønt at dere ikke kan stemme Frp: Det er den TYSKE stat som betaler).

Den ivrigste av de fremtidige bussjåførene er altså denne 53 år gamle tidligere flyktningen, for han har lagt universitetet for sine føtter. Tre ettermiddagen er han på nybegynnerkurs hos meg etter hans daglige heldagsnorskkurs er ferdig. Respekt. Etter seks timer ba han meg med på båttur. Med en stresset papegøye på høyre skulder, som stikker klørne sine stadig lenger inn, hadde jeg lyst til å si nei, men hjertet sa ja. Så i går tilbragte jeg seks timer på en seilskute sammen med blant annet ti tyskere som snart skal kjøre E6 og Ekebergåsen. Noen målrettede og behagelige, andre brautende og fulle av schnaps. Det er kortversjonen. Og vi dro ut mot havet, møtte det og satte seil.