Jeg kneler ned på gata, min gate, Lange Strasse, tynget av vesker fylt til randen med klær og bøker, men ultralett til sinns. Klokka er 07.40, og himmelen har den samme funklende pastellfargen som da jeg kom hit med 40 kilo bagasje for 24 dager siden. Da var det solnedgangen som sørget for fargene. Det var vakkert, men inni meg hadde sola gått ned for lengst. Den har stått opp igjen. Og nå – på berlintoget – reiser jeg sammen med den. Jeg skal møte Martin. Kl. 11.03 på spor 13. Et høydepunkt av det store slaget, det største siden jeg ble “tysk”. Godt livet ikke er en novelle, for så intenst, rastløst, smilende, gråtende jeg har gledet meg til dette, ville det hele vært over med en setning på mandag.
Livet er heller en dårlig planlagt samtidsroman, men ingen dårlig roman. Mitt eget vil jeg gi en femmer. Det kunne nok blitt en bra kamp, selv om denne bloggen begynte med flere tårer enn jeg visste jeg hadde. Life is a roller coaster. Ronan Keating. Jeg har singelen. Men har ikke hørt på den siden jeg var 17 – tror jeg. Men kanskje jeg skal grave den fram fra haugen med tingene mine hjemme hos mamma og pappa. For på musikkfronten går jeg i barndommen om dagen. De ferskeste studentene mine, det vil si de som (stort sett) ikke kunne et ord norsk for to uker siden, vil nemlig lære norske godnattsanger. Og det skal de få. So ro, lille mann, Trollmors vuggesang og Lykkeliten er printet og kopiert i 25 eksemplarer (det går med hinsides mye papir i en lærerhverdag – en pedagogisk nødvendighet så lenge teknikken ikke står en bi). Enkelt. Det som verre er, er å knekke spotifykoden, for da jeg ble “tvunget” til å kjøpe premiumabbonement (for å kunne bruke spotify i Tyskland), ble jeg samtidig lovet at jeg kunne høre på musikk i “offline mode”. Hvordan det fungerer i praksis kommuniseres ikke fullt så effektivt. Og så må høyttalerne i klasserommet la seg koble til. Forrige uke bestemte en svenskstudent med høy teknisk kompetanse seg for å lære norsk. Et godt eksempel på en kommende vinn-vinn-situasjon.
Ellers trives jeg i underholdningsbransjen; som kunnskapsbank, mor og pedagog for drøye 80 barn mellom 18 og 26. Hadde det ikke vært for at de er oppdratt til å oppføre seg langt høfligere enn norske studenter – og således lar mobilen ligge i sekken i timen – er jeg redd jeg med min til tider komiske tysk og heftige gestikulering allerede hadde vært en populær snutt på youtube. Studentene er så høflige at de heller lar vær å forstå enn å spørre. Jeg gruer meg til den dagen jeg oppdager at jeg har undervist i seks timer med skjørtet nedi strømpebuksa. Jeg ser ikke bort fra at de ville ha holdt både kjeften og maska. Heldigvis satt ei som har bodd i Norge på første rad da jeg viste fram et lite stykke Norge på power point. Det var nemlig “Marlboro Merkesjokolade” som tronet foran gresset, kunene og fjellene på lerretet. Da lærte jeg at jeg ikke kan ta for gitt at Google spiller på lag med meg, selv om jeg gjerne dater denne søkemotoren til langt på natt for å kunne gi studentene et riktig og motiverende bilde av Norge, kulturen vår og språket vårt. Resten av togturen skal jeg bruke på å forberede eventyrundervisning, før jeg finner ut hva slags grammatikk nybegynnerne skal få bryne seg på til uka. Det er en fargerik hverdag, lektorlivet i Greifswald, selv om fire av ukas 16 undervisningstimer gjennomføres i en nedlagt barneklinikk et spydkast fra jernbanestasjonen. Store, tomme murbygninger i gater nær døden. Tomme rom, klistremerker, doktortitler, badekar. Og et klasserom for 50. Vi er fem, kanskje seks, samt en prosjektor som nekter å samarbeide med pc-en. Ingen tavle, men masse ekko. Damals in der DDR, tenker jeg da. Jeg har investert i DVD-boksen med samme navn, for å finne ut om jeg har rett. Alt handler ikke om Norge, selv om jeg trives som “ambassadør”. Akkurat nå i et landskap av vindmøller som fyker forbi.
Du skriver så bra!
SvarSletts