Håp i mørket

Jeg vil hjem. Til mitt lille land, til landet jeg har representert med stolthet og glede her nede i min lille, tyske by. Siden fredag har jeg vært tilskuer til noe man skulle tro var en norsk katastrofefilm – isteden er det en nasjonal mørketid.

Fredag kl. 14.00: Jeg er så glad! Jeg får kjærestebesøk i kveld!

Fredag kl. 15.50, mellom to muntlige eksamener: "En bombe har eksplodert i Regjeringskvartalet. Det er helt kaos her". Jeg er sjokkert, forrvirret. "Så forferdelig. Du får bare se om du rekker flyet". Jeg svarer – i ettertid ekkelt egoisktisk – uten å vite eller kunne forestille meg omfanget av det som har skjedd.

Fredag kl. 16.40: Ny, liten pause. Internett bekrefter, en bombe har ødelagt Regjeringskvartalet vårt. Ny eksamen. Kaos i hodet mitt.

Fredag kl. 17.45: Eksaminasjonen er ferdig for dagen, men jeg lar etterarbeidet ligge. Fra kontorstolen ser ruiner på skjermen, et krigsherjet Oslo. Blir varm, blir uvel, blir slapp. Mitt Oslo, mine venner, min kjæreste som måtte komme seg ut fra VG-bygningen med smellet i ørene, i kroppen. Hvordan kunne jeg over hodet snakke om å rekke et fly? Fordi jeg ikke visste, fordi jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg at noe sånt kunne skje med byen vår. Og det er et sunt tegn, for jeg unner ingen et krisemaksimert liv, et liv der man svartmaler fremtiden. Det håper jeg heller ikke vi får etter denne sorgtunge helgen.

Fredag kl. 19.00: Hjemme i kollektivet som klargjøres til årets største fest, er jeg en attraksjon. Jeg kommer jo fra Oslo. Og i vår nye verden, der terrorangrep tilhører hverdagen, er nyhetene mine straks nyhetene dine. Kombinasjonen festforberedelser, flyttesjau og spekulasjoner i om Norge selv kan stå bak angrepet, sender meg ut igjen. Ut på trappa, der jeg ser min lille, tyske by gjennom en slørete vegg av regn. Brannvesenets sirener i det fjerne. Oversvømmelser, men ingen bomber. Sånt skjer ikke her, tenker jeg, i en liten tysk by. Bombeangrepet i Nobels fredsby var allerede stemplet som et terrorangrep. Opp med hånda de som trodde religiøse ekstremister sto bak. Du er ingen rasist om du tenkte det. Vi har blitt vant til å tenke sånn. Dessverre.

Fredag kl. 20.30: Samtale på trappa, i sommerkvelden som er rammet inn i høstlig melankoli. Vår lille, tyske by, tenker vi – uinteressant for terrorister. Ja, her er det bare nynazsister, sier de. Det er et marginalt problem i Norge, sier jeg.

Fredag kl. 22.00: Festen og samtalen fyller rommet mitt som stadig entres av nye gjester, søte studenter med avskjedsgaver, -kort og brev. DeLillos i bakgrunnen. "Når du en gang kommer neste sommer...".  Hvorfor Norge, spør de. Die Norwegischlektorin kan ikke forklare studentene sine det. Hun tenker så mye på nettopp det og på dem der hjemme som hun er langt borte for, at hun ikke merker timene som går.

Fredag kl. 22.30: Martin ringer og forteller om høyreekstrimisten som nettopp har skrevet seg inn i historien som mannen bak verdens største enmannsmassakre. For skytingen på Utøya har gått fra å være et sideelement til å være det mørkeste av alt. Vi kjenner ennå ikke massakrens omfang, men tragedien griper rundt hjertene våre, vi kjenner på sjokket og fellesskapet. Tenker på dem som har mistet det kjæreste de har, de som måtte falle for en enkeltpersons galskap.

Angrepet og skuddene hadde ikke den avsenderen og adressen mange tok for gitt. Det gjør ikke tragedien mindre, men kanskje blir kjølvannet enklere å svømme i. Fremmedhatet som ulmer i Norge og rundt valgurnene ville ha fått slå ut i full blomst om det var muslimske ekstremister som sto bak brutaliteten, en blomstring som hadde gjort meg skamfull og sint, samtidig som terrorfrykten ville ha vært stemplet i enhver nordmanns panne.

Nå står vi isteden sammen mot de vonde, vanvittige kreftene som tok nesten hundre norske liv. Men selv i maktesløsheten er vi forskjellige. Når folk roper opp om dødsstraff, er det et symptom på velferden og demokratiet vi lever i. Mange tar menneskeverdet og rettferdigheten der så for gitt at de glemmer å være takknemlige for det. Moralen forsvinner, hatet tar overhånd. Det har det gjort for mange, for lenge. Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi nordmenn ikke skyter på dem som skyter på oss. Men det gjør vi – bare vi er langt nok hjemmefra. Vi burde holde oss for gode til å svare med samme, dødelige mynt både på hjemmebane og bortebane. Smerten vi opplever nå, er manges daglige smerte. Jeg håper at tragedien vi nå opplever vil gjøre oss til globale medmennsker, ikke til hatefulle kamphaner.

Weihnachtwonderland

Mens ostalgien herjer Tyskland, er jeg rammet av norskalgi. Det til tross for at tysk jul er nydelig, prydelig. For mens de på Nytt på nytt flesker seg med ribbetull, skal halve Facebook på julebord. Jeg skulle ønske jeg også skulle på slik en fuktige festlighet og bli kjent med kolleger jeg ikke kjenner fra før, fylle kløfta med rødvin og ha vondt i hodet i morgen. Jeg har aldri opplevd at det ikke har vært moro. Likevel har ikke tyskerne tatt til seg denne norske tradisjonen. Ergo går glipp av fyllefest med professorene.

Til gjengjeld er jeg med i et juleeventyr, pakket inn i vatt. Det begynte i Berlin. Med Martin. I to dager til ende vandret vi mellom boder med falske pelsluer, glinsende julekuler og ymse brukskunst, mens marsipan, nøtter, frukter og kokoskrem kjempet om å bli dyppet i svart, brun og hvit sjokolade. Det hendte vi lot oss friste, men for det meste var det så kaldt at vi bare ville inn. Til eisbein, sauerkraut og halve ender akkopagnert av ompa opma, prost og lederhosen.

Men julemarkedene tilbyr ikke bare kitch og kos. Fart og spenning er like selvsagte ingredienser. Skal det være et lodd til glühveinen, eller kanskje en tur med radiobil? Foretrekker du spøkelseshuset, eller kan en husketur mot den kuldebitende, berlinske himmelen friste? Vi valgte heis opp i Fernsehturm, for så å driste oss til en tur med berg og dalbane. En frisk fornøyelse. Magiske minner.

Under vinterhimmelen

Gå på et stengt julemarked,

Stille, i nysnø, lykkelig

Varm i hjertet

I eventyrland

Tenke på kjærligheten

Kjenne den, føle den, se den

I stallen under julegrana

I piperøyken over hustakene

Forsvinne i vinterhimmelen

Drømme

Vite at den stjerner sår

At den er vår

Eventyrbyen under vinterhimmelen

Erotikk i undervisningen

"Til de fikk ordnet seg, satte brudgommen seg på høysetet, tok ut karen sin og la den tvers over stuen. Så bad han dem sette seg og brukte den til langbenk - det ble sete til tolv.
   Mens de satt i godt lag med snakk og øldrikk, kom bruden inn. Og stellet henens var så stort at fire karer måtte bære det fremfor henne i et bakstetraug.
   Da brudgommen fikk se de kom med dette, så spratt karen hans i været så de tolv falt av. Noen knekket nakken mot takbjelkene, noen falt ned og slo seg i hjel mot bord og benker, somme stod seg, men de fleste fikk men og skade.
  Så ble der likferd i stedet for bryllup på Velkje."

Jeg har begynt å forstå hvordan jeg skal få studentene til å le. Jeg leser erotiske eventyr - og forklarer dem. Like muntert var det ikke da jeg presenterte "Reveenka", ei heller slår innvandringspolitikk latterdørene opp. Men det ble god stemning da jeg lot Rune Rudberg slippe til med "Ut mot havet" fra "Allsang på Grensen". Ikke rart, han er jo nesten et erotisk eventyr i seg selv - hvis smak og behag ikke tas i betraktning.

I helga lukket Ingrid og Ingvild opp latterdøra mi, og jo mer vin vi drakk - jo mer fikk Ingrid gleden av å hete Ingvild og Ingvild gleden av å hete Ingrid. Et deilig sammensurium på 140 cm. For luftmadrassen sviktet oss. Den er nok klar for søpla. Bra vi har egen plastsøppel her, den såkalte gelber Sack, som slenges ut i gata mandag kveld.

Nå skal jeg lære nybegynnerne mine - som merkelig nok er mye mer verbale enn de viderekommende studentene - preteritum. å være - er - VAR, å spise - spiser - SPISTE, å leke - leker - LEKTE. Og sånn går dagene her. Jeg liker dem, men lengter hjem. Til eventyrlig erotikk, lørdagskaffe med Gina og Mammas makaronistuing. For å nevne noe.

Ingvild og Ingrid tok turen til det som under togtruen fra Berlin sto for dem som verdens ende. Vidunderlig var det, med piker, vin og fjas to dager til ende. 

Elg i fredagsstemning

Grå skyer henger tungt over gamle DDR, mens lokalbefolkningen lager julestemning i butikkvinduer og på torget. For to timer siden ble den minst sju meter høye julegrana på Marktplatz tent. På kontoret skuer en elg majestetisk ut av vinduet. Jeg og dansken har fått han - solid innrammet og  i 1,10x70 centimeters format - fra en pensjonert professor. Landskapet den er malt inn i ser ut som en krysning av Sognsvann og Hvaler. Bare en elg i soloppgang kunne vært mer kitchy.

Skrivebordet og kontorgulvet er ryddet etter flere ukers opphopning av grammtikkøvelser, eventyr, avsiartikler og utallige utskrifter av powerpoinpresentasjoner. Og bøker, selvsagt, for ikke å glemme alle brevene fra ulike byråkratiske kanter. De får det til å koke i meg. Men jeg tyr til Spotify - og i det siste Bjørn Eidsvåg (!) - når irritasjonen blir for stor. Nå finnes den forøvrig ikke. Jeg har lagt rettbunken i veska og skal fredagsforlate instituttet til fordel for retting på kafé - og mye viktigere: Besøk. Klokken 16.03 ankommer den lille delegasjonen fra aftenredaksjonen bestående av Ingrid og Ingvild. Helgen kan ikke bli annet enn storartet!

Rosa sløyfer og bollekinn

Forrige søndag da kirkeklokkene klang, skulle jeg være fadder for første gang. Men vintertiden og jeg, vi var i utakt, viste det seg, så først kvart over elleve entret jeg min barndoms kirke. Utrolig nok med hvilepuls og uten UP i hælene. To minutter senere kunne foreldre og faddere reise seg, og da lille Nova Christina lå i pappas armer uten lue på, gråt vi litt begge to. Rosa sløyfer og bollekinn reiser jeg gjerne til Norge for.

 

To stolte faddere og en minichris

39 dager

Kirkeklokker fra tre kanter – klingende i søndagskor – vekte meg i dag. Dimensjonen på de tre kirkene, Dicke Marie, Lange Jacob og St. Nicolai, harmonerer ikke med størrelsen på byen. De er 800 år gamle kjemper i barnesko. Kanskje var det derfor de overlevde både krigen med stor k, tidligere kriger og  det gudsforlatte DDR. Uansett er det søndag, og jeg tenker at jeg blogger for lite. Er ikke bloggen egentlig et medium ment for spontan og hyppig bruk? Jeg skal i hvert fall prøve å la den bli det.

Så tynt ligger jeg likevel ikke an – sju innlegg på 39 dager. For så lenge er det siden Das Leben der deutschen Maria startet. Det har for lengst rukket å bli hverdagen min. En hverdag der jeg blomstrer, banner, lengter og tenker.

Jeg blomstrer når jeg får en uventet melding fra verdens beste Martin, får studentene til å engasjere seg, når de holder foredrag uten manus og når jeg snakker tysk som en foss. For å nevne noe. Jeg banner når projektoren er død, når vi skal se på Døden på Oslo S og lyden er død eller jeg må fylle ut skjema nummer fire for å få skaffe lektor Elle en e-postadresse som slutter med @uni-greifswald. Jeg er også litt irritert over ennå ikke å ha mottatt en krone for jobben jeg gjør her. Men kjenner jeg Personalamt rett, så har de nok Ordnung det hele. Det er bare litt rart at det var så veldig viktig at jeg kunne dokumentere at jeg hadde en tysk konto innen fredag 8. oktober. Men det er kanskje den tiden det tar å føre opplysningene over på fire nye skjemaer og sende dem til lønnsavdelingen.

Jeg lengter hele tiden, og lar med glede den norske kontoen min få ta del i det. For lengselen er til å leve med når den får jevnlige kuropphold i Oscars gate. Aller sterkest er den før en kur på Alexanderplatz. Og aller best blir den kurert der. Det skal det bli mer av.

Stevnemøtet var ikke over ved Fernsehturm. Det fortsatte i Greifswald – med både gardiner og gardinopphenger fra Oslo. Koseligere har det aldri vært her, enn da de gardinene var hengt opp. Gardinopphengeren er den desidert skjønneste håndverkeren jeg har møtt i det siste, men ikke den eneste. To andre bor jeg sammen med, henholdsvis en doktorgradstipendiat i biokjemi og en jusstudent som skal på utveksling til Island. Vi hadde nemlig vaskemaskinkrise i wohngemeinschaften vår, og da gjemte de akademikerne i seg. Første gang med mye skruing og liten suksess. Vannet flommet på badet (som vi for all del ikke må unne litt varme nå når vi har entret november. Strøm koster tross alt penger). Internett ble løsningen, og etter tre uker uten vaskemuligheter gned de akademikerhåndverkerne seg hanekrye i hendene: Den tilsendte pumpa til en pris av 5,92 euro viste seg å være akkurat det vi trengte for igjen å kunne kjenne lukten av tysk tøymykner på kroppen.

De ekte håndverkerne møtte jeg i går – på ei 106 år gammel seilskute. En av dem hadde bedt meg med. Han flyktet fra Polen og kommunistene i 1985 og havnet i Vest-Tyskland. Nå tvinger arbeidsmarkedet han og hans polske kokkekone til Norge og et nytt liv som bussjåfør – hvis alt går som planlagt. Veien går via Greifswald. Her lærer nemlig han og skjebnefrendene norsk på statens regning (ta det med ro – dere som ikke har skjønt at dere ikke kan stemme Frp: Det er den TYSKE stat som betaler).

Den ivrigste av de fremtidige bussjåførene er altså denne 53 år gamle tidligere flyktningen, for han har lagt universitetet for sine føtter. Tre ettermiddagen er han på nybegynnerkurs hos meg etter hans daglige heldagsnorskkurs er ferdig. Respekt. Etter seks timer ba han meg med på båttur. Med en stresset papegøye på høyre skulder, som stikker klørne sine stadig lenger inn, hadde jeg lyst til å si nei, men hjertet sa ja. Så i går tilbragte jeg seks timer på en seilskute sammen med blant annet ti tyskere som snart skal kjøre E6 og Ekebergåsen. Noen målrettede og behagelige, andre brautende og fulle av schnaps. Det er kortversjonen. Og vi dro ut mot havet, møtte det og satte seil.

Vaskemaskinreperatørene Friedemann og Hauke

                            Gardinopphengeren Martin

Fremtidig bussjåfører viser sjøkrefter