Jeg vil hjem. Til mitt lille land, til landet jeg har representert med stolthet og glede her nede i min lille, tyske by. Siden fredag har jeg vært tilskuer til noe man skulle tro var en norsk katastrofefilm – isteden er det en nasjonal mørketid.
Fredag kl. 14.00: Jeg er så glad! Jeg får kjærestebesøk i kveld!
Fredag kl. 15.50, mellom to muntlige eksamener: "En bombe har eksplodert i Regjeringskvartalet. Det er helt kaos her". Jeg er sjokkert, forrvirret. "Så forferdelig. Du får bare se om du rekker flyet". Jeg svarer – i ettertid ekkelt egoisktisk – uten å vite eller kunne forestille meg omfanget av det som har skjedd.
Fredag kl. 16.40: Ny, liten pause. Internett bekrefter, en bombe har ødelagt Regjeringskvartalet vårt. Ny eksamen. Kaos i hodet mitt.
Fredag kl. 17.45: Eksaminasjonen er ferdig for dagen, men jeg lar etterarbeidet ligge. Fra kontorstolen ser ruiner på skjermen, et krigsherjet Oslo. Blir varm, blir uvel, blir slapp. Mitt Oslo, mine venner, min kjæreste som måtte komme seg ut fra VG-bygningen med smellet i ørene, i kroppen. Hvordan kunne jeg over hodet snakke om å rekke et fly? Fordi jeg ikke visste, fordi jeg ikke i min villeste fantasi kunne forestille meg at noe sånt kunne skje med byen vår. Og det er et sunt tegn, for jeg unner ingen et krisemaksimert liv, et liv der man svartmaler fremtiden. Det håper jeg heller ikke vi får etter denne sorgtunge helgen.
Fredag kl. 19.00: Hjemme i kollektivet som klargjøres til årets største fest, er jeg en attraksjon. Jeg kommer jo fra Oslo. Og i vår nye verden, der terrorangrep tilhører hverdagen, er nyhetene mine straks nyhetene dine. Kombinasjonen festforberedelser, flyttesjau og spekulasjoner i om Norge selv kan stå bak angrepet, sender meg ut igjen. Ut på trappa, der jeg ser min lille, tyske by gjennom en slørete vegg av regn. Brannvesenets sirener i det fjerne. Oversvømmelser, men ingen bomber. Sånt skjer ikke her, tenker jeg, i en liten tysk by. Bombeangrepet i Nobels fredsby var allerede stemplet som et terrorangrep. Opp med hånda de som trodde religiøse ekstremister sto bak. Du er ingen rasist om du tenkte det. Vi har blitt vant til å tenke sånn. Dessverre.
Fredag kl. 20.30: Samtale på trappa, i sommerkvelden som er rammet inn i høstlig melankoli. Vår lille, tyske by, tenker vi – uinteressant for terrorister. Ja, her er det bare nynazsister, sier de. Det er et marginalt problem i Norge, sier jeg.
Fredag kl. 22.00: Festen og samtalen fyller rommet mitt som stadig entres av nye gjester, søte studenter med avskjedsgaver, -kort og brev. DeLillos i bakgrunnen. "Når du en gang kommer neste sommer...". Hvorfor Norge, spør de. Die Norwegischlektorin kan ikke forklare studentene sine det. Hun tenker så mye på nettopp det og på dem der hjemme som hun er langt borte for, at hun ikke merker timene som går.
Fredag kl. 22.30: Martin ringer og forteller om høyreekstrimisten som nettopp har skrevet seg inn i historien som mannen bak verdens største enmannsmassakre. For skytingen på Utøya har gått fra å være et sideelement til å være det mørkeste av alt. Vi kjenner ennå ikke massakrens omfang, men tragedien griper rundt hjertene våre, vi kjenner på sjokket og fellesskapet. Tenker på dem som har mistet det kjæreste de har, de som måtte falle for en enkeltpersons galskap.
Angrepet og skuddene hadde ikke den avsenderen og adressen mange tok for gitt. Det gjør ikke tragedien mindre, men kanskje blir kjølvannet enklere å svømme i. Fremmedhatet som ulmer i Norge og rundt valgurnene ville ha fått slå ut i full blomst om det var muslimske ekstremister som sto bak brutaliteten, en blomstring som hadde gjort meg skamfull og sint, samtidig som terrorfrykten ville ha vært stemplet i enhver nordmanns panne.
Nå står vi isteden sammen mot de vonde, vanvittige kreftene som tok nesten hundre norske liv. Men selv i maktesløsheten er vi forskjellige. Når folk roper opp om dødsstraff, er det et symptom på velferden og demokratiet vi lever i. Mange tar menneskeverdet og rettferdigheten der så for gitt at de glemmer å være takknemlige for det. Moralen forsvinner, hatet tar overhånd. Det har det gjort for mange, for lenge. Jeg skulle ønske jeg kunne si at vi nordmenn ikke skyter på dem som skyter på oss. Men det gjør vi – bare vi er langt nok hjemmefra. Vi burde holde oss for gode til å svare med samme, dødelige mynt både på hjemmebane og bortebane. Smerten vi opplever nå, er manges daglige smerte. Jeg håper at tragedien vi nå opplever vil gjøre oss til globale medmennsker, ikke til hatefulle kamphaner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar